Sveix Latvia

Etter en flytur som Kristoffer syntes ( i følge billetten) virket litt for lang til Lativa, og litt kort tilbake, tar vi buss fra flyplassen i Riga. Ved avstigning er det ikke mye som minner om eks-soviet i det et narvesen-skilt lyser mot oss. Rullekoffertene får gjennomgå i det vi passerer gate etter gate med brostein. Arkitekturen er variert. Alt fra noe som minner om kosovobilder fra dagsrevyen, og til rikt ornamenterte middelalderbygninger. For å komme fram til overnattingsstedet på det lutherske seminaret i byen, orienterer vi oss etter et kjempehøyt spir. Det viser deg å være spiret til en enorm kirke med tydelig gothisk arkitektur, men som bærer preg av at oppussing av religiøse bygg ikke var noen egen post på det sovietiske statsbudsjettet.

Dagen etter er vi på tur til jakopils (eller nokka), og spøken går livlig og tørr om hvem som tenker mest på alkohol når vi hører navnet. Her skal vi møte noen kirkefolk fra Latvia (trur jeg), samt en del andre høytstående kirkepersoner fra tidligere soviet. I framsetet sitter kontaktpersonen vår, en kvinne i 40-50 årene sammen med hennes mann. Hun snakker ivrig og fort om hvordan kirken har utviklet seg i Latvia. Uten tegn til å bli bilsyk av å sitte motsatt vei, forteller hun oss om hvordan kirken her har klart å snu trenden i mer konservativ retning, fra å være for kvinnelige prester, til å være mot. Inn i mellom kommer hun med små morsomme latviske vitser, preget av en viss selvironi. De fattige lutherske prestestudentene er for eksempel glad for privilegiet at de kan gifte seg ( i motsetning til de katolske), siden de da kan satse på kvinner med en god inntekt til å forsørge familien.

Etter 2 timer med nesten konstant prat, er jeg (vidar) rett og slett nødt å gi etter for kroppens fysiologiske skrik. En ny erfaring fra Latvia innhentes fra skogen ved veien, og vi fortsetter turen ut til den ukjente latviske landsbygden.